«Ta deg sammen», «så dum du er», «hva er galt med deg?»
De færreste av oss snakker på denne måten til en venn som har det vanskelig, men mange av oss er imidlertid raske til å kritisere oss selv. Bruk et øyeblikk nå og forsøk å tenke etter hva slags holdning du møter deg selv med når du opplever noe vanskelig eller når du føler deg stresset eller ukomfortabel.
Hvis du ikke fikk kontakt med en holdning av vennlighet, aksept og gode ønsker for deg selv, så vit at du ikke er alene. I dagens prestasjonssamfunn er nok selvkritikk dessverre mer utbredt enn selvmedfølelse, og mange kan ha en tendens til å sparke seg selv når en ligger nede. Ofte er det en så automatisk og godt oppkjørt motorvei av selvkritikk i hjernen, at vi ikke tenker over det i hverdagen, men som vi likevel blir preget av hver eneste dag. Hvis du tenker over det – hvis et menneske har falt eller blitt slått i bakken eller bare opplever at det vanskelig å stå opp, hva tror du han eller hun trenger for å klare nettopp det?
Er det et spark i buken? Kan det hende at et spark i buken virkelig får frem en indre motivasjon til den som ligger nede? At når man ligger på bakken og ønsker å reise seg, så hjelper det å bli trykt enda lengre ned? Du blir sikkert ikke overrasket over at svaret er nei. Å kjefte på deg selv hjelper ikke. Hvis du er stresset med dårlig tid på vei til skole eller jobb og nettopp mistet bussen, vil ikke en halvtimes lang kritisk indre dialog om hvor dum du var som ikke stod opp da vekkerklokka ringte være til hjelp for deg i det øyeblikket. Mer sannsynlig er det at du heller vil føle deg enda mer stresset. Og hvem ville ikke det, hvis vi hadde en kjeftende person på skulderen som hele tiden minnet oss på at vi ikke var gode nok?
Selvmedfølelse innebærer å møte seg selv med vennlighet, og å behandle seg selv som man ville behandlet en god venn. En holdning overfor deg selv av: «Kjære venn, nå er det tøft. Jeg ønsker deg godt». Å gi deg selv en hjelpende hånd når du ligger der på bakken med munnen full av småstein og grus. En aksept og omsorg for at livet ikke kjennes så enkelt ut akkurat nå, og at du ikke er alene om å ha det vanskelig.
Hvis du føler deg milevis unna dette, er de gode nyhetene at selvmedfølelse kan øves opp. Selv den verste selvkritikeren med den mest høylytte mobberen på skulderen kan med øvelse møte seg selv med aksept og vennlighet. Det første steget vil rett og slett være å legge merke til selvkritikk i hverdagen, og hvordan du normalt forholder deg til deg selv. Deretter gradvis øve på å møte seg selv med vennligheten man ville vist en god venn.